Hei,

det er snart juleferie! Både jul og ferie på en gang, liksom. Ikke verst. Fytti, som jeg gleder meg. Mest til ferie, og litt til jul. En lettelse skal det bli. Og fint. I år skal vi for første gang feire jul i et nytt hus. Så rykende ferskt at det nesten er på kanten til hva som er lov. Kult. Og jeg skal møte min kusine, som kan falle under samme kategori, altså rykende fersk. Eller flunkende ny, om du vil. Ho heter Linn, og er faktisk såpass søt:

SÅPASS SØT KUSINE.

Idag har jeg gjort lekser. Som de fleste andre ledige dager den siste måneden. Jeg burde muligens alltid hatt et særemne hengende over meg, for da får jeg gjort en hel masse andre ting som burde vært gjort for lengst. Som å rydde haugen av klær og bøker som jeg hver kveld løfter ut av senga og over i sofaen, for så å kaste den tilbake i hui og hast morgenen etter, re dyna over for å skjerme omverdenen og notere meg bak øret at jeg må rydde påfølgende ettermiddag. Noe som selvfølgelig ikke har skjedd, før nå. Og som å bestemme meg for møblering til mitt nye rom. Istad tok jeg med meg målestokk og penn og målte og tegna og kartla hva det er plass til. Det er visst en hel del, om jeg skal tro på mine egne måle- og beregningsferdigheter. I tillegg fikk jeg ryddet ut av en bag, ryddet på kjøkkenet (men fylte allikevel ikke kravene, for jeg glemte en agurk og en paprika på benken, som mamma vennlig

(?) påpekte da hun kom hjem), tenkt nøye over egen økonomi, øvd litt sanglekser (!) og sendt mange tanker til personer jeg gleder meg til skal komme hjem til meg. Som denne fine søsteren:

FIN OG SAVNET SØSTER,

HER OGSÅ SAMMEN MED EN MINDRE UTGAVE.

(IKKE MINDRE FIN, BARE MINDRE)

Andre tanker under dagens leksegjøring (forøvrig en fordypning i kvinnerollens utvikling, basert på bøkene "Consance Ring" av Amalie Skram, "Jenny" av Sigrid Undset, "Pippi flytter inn" av Astrid Lindgren og "Bridget Jones dagbok" av Helen Fielding. Halvparten av bøkene ender med selvmord. Sutredamer.) :

- Hvorfor fyller ikke kjøleskapet seg automatisk opp med Pepsi Max når jeg skal gjøre lekser?

- Pippi er tøffere enn de fleste.

- Hvordan fungerer egentlig det paint-programmet jeg lasta ned her for leden?

- Julebrus hadde egentlig vært enda bedre. Synd det er søndag.

- Hva skal jeg gi folk i julegaver i år, tro?

- Jeg har litt lyst til å bli isbjørnfadder, jeg. De isbjørnene på bildene er så søte.

- Oi, jeg har ikke svart på NSBs julekalender-quiz idag. Det kan jo hende det er idag jeg vinner. En gratis tobillett kommer jo alltid godt med.

- Obs, jeg burde ikke sovet en time, nå kommer jeg aldri til å sovne i fornuftig tid ikveld.

- Jess, Ellinor ringer.

Og så videre. Det kom heldigvis noe fornuftig ut av dagen også, og det er jo faktisk ikke før på torsdag. Torsdag! Hah. Det er jo latterlig lenge til.

Jeg kjenner ei fin ei.

Og ho heter Ellinor.

Fytti, så glad jeg er i den jenta. Det er nesten så jeg blir litt redd for at ho har gått inn i rollen som min surrogatkjæreste. Hadde det ikke vært for at ho er litt sleivete med pengene, hadde vi nok hatt felles økonomi nå. Ho er gjerne dagens høydepunkt, noe som er ekstra fint nå som skolen har satt inn jerngrepet over oss alle. Fornuftig som ho er, blir ho kontakten sent som tidlig for å medvirke i beslutninger som skal tas (gjerne på bagatellstadiet) og tedrikkene som ho er, blir det mange fine samtaler over en tekopp. Og i tillegg er ho ordentlig pen, bare se her:

PEN SOM FÅ.

Og dette er klokka kvart på åtte om morgenen. Ikke verst. Tanken på henne gjør meg veldig glad. Jeg føler meg heldig som har en så fin Ellinor.

Ellers kan jeg melde at jeg synes høsten også er innmari pen å se på, men veldig kald å oppleve.

HØST.

Jeg blir stadig distrahert av høstens prakt mens jeg øver meg på å bli en observant og varsom sjåfør, og før jeg vet ordet av det er det blitt mørkt rundt meg og jeg må skru på fjernlys. Da blir jeg minna på at høst betyr at det snart skal bli enda kaldere og mørkere, og at det kanskje til og med kommer snø før jeg har oppkjøring. Da begynner jeg å glede meg til våren allerede.

Idag

skal jeg:

- komme nærmere å ha to bursdagsgaver til to gode venner klare

- rydde litt

- synge litt sanglekser

- lytte litt til god musikk

- ikke tenke på isbjørn i fem minutter

- gå litt tur

- lese litt avis

- drikke te, antakeligvis ikke litt

- lese litt Amalie Skram

- muligens skrive litt logg

- muligens kjøre litt bil

- muligens få litt oversikt over egen økonomi

Stikkord for dagen: Slappe av.

Skole, sa du? Ikke idag.

Akkurat nå mimrer jeg, og ser på bilder fra tur til Amsterdam med Jenny i vår. Det var fint. Man burde reise oftere. (Notat til meg selv: Og har man et kamera, burde man være flinkere til å bruke det, til hverdags som til fest. Og på reise.)

TIPPTOPP REISEKOMPANJONG.

FINE SØSTRE.

DANSEFORESTILLING.

ANTAKELIGVIS TIDENES MEST

SJARMERENDE GATEMUSIKANTER.

PIKNIK.

OPPGJØR.

Tro det eller ei, men nå skjer det igjen. Blogge-Elisabeth gjenoppstår, og skal riste liv i denne snart utdødde internettsiden som nå i lang tid har lidd av utsulting, som et resultat av manglende føde fra dens eier, og til Ellinors store ergrelse. Det er tid for et oppgjør med meg selv og egne bloggerutiner. Enten har man en blogg og oppdaterer med jevne mellomrom, eller så har man det ikke. Enkelt og greit.

Men hvor skal man så starte? I nåtiden eller i fortiden? Mye har skjedd siden 17.mars. Det er nok av opplevelser som burde skrives ned og dokumenters, så man kan kikke tilbake kommende nåtid og huske hva man brukte tiden sin på i sitt nittende leveår. Men det finnes alltid tid for oppsummering, og den kan komme senere. Jeg starter med tingenes tilstand i skrivende stund. In medias res. Jeg starter med fredag 4.september 2009. Kolon:

Fredag fjerde september totusenogni. Jeg er idag atten år, sju måneder og tjuesju dager. Jeg har akkurat sett nok et eksempel på hvorfor jeg liker norsk film. Upperdog. Den kan ikke kalles definisjonen på norsk film, men en god brikke i puslespillet som danner det gode bildet jeg har av våre hjemmelagde filmer. Jeg så den sammen med Ellinor og et kinopublikum som antakeligvis hadde gått i feil sal.

SJARMERENDE KYSSENDE POLAKK.

Videre er været skuffende. Det regner. I bøtter og spann. Så langt ser det ut som at vi i tillegg til at vi ble snytt for det meste av sommervær og varme, skal vi også vi også bli snytt for de fine klare høstdagene, hvor fargene spraker og lufta er så frisk at den nærmest river. Men høsten er ennå ung, og jeg har selvfølgelig optimismen på topp.

Jeg har nettopp hentet Rebekka. I en bil som jeg styrte. Jeg er nemlig godt i gang med øvelseskjøring, for jeg skal slå Ellinor i vår konkurranse om å få lappen først. Stillingen er Ellinors cirka fire kjøretimer mot min beståtte teoriprøve. Heldigvis har jeg kjøretime om halvannen uke.

NY FØLGESVENN.

På teve raser valgdebattene, og jeg blir mer forvirret for hver dag. Jeg er nemlig blant de tretti prosentene som bestemmer seg i siste uke for hva de skal stemme, med mindre jeg bestemmer meg i løpet av helga. Valget er om en uke og to og en halv dag.

Det slår meg stadig at strekningen Sandefjord-Hamar er et godt stykke.

ET GODT STYKKE.

Og akkurat nå oppdaga jeg at jeg vet hva jeg gjør hver eneste helg frem til julaften. Godt gjort. Denne helga, for eksempel, skal jeg jobbe og selge alle pølser til nitten spenn.

Sånn var det. Akkurat nå.

Ja!

Den er her! Jeg gikk akkurat en tur, og kan med dette konstatere at våren er kommet. Og hvis den ikke er her nå, så er den ihvertfall på sabla god vei. Veiene er blitt bare, og fortaua som en gang var asfaltveier, har gått inn på en ny galei og blitt grusveier. Kanskje sopebilen kommer en dag og gjør noe med det. Endelig får sopebilmannen noe å gjøre igjen. Slikt skaper arbeidsplasser, og det skal en ikke kimse av i disse finanskrisetider. Noen som derimot ikke har gjort jobben sin, er hundeeierne. Sammen med at snøen smelter og veiene blir så befriende bare, kommer hundeeiernes latskap samlet opp gjennom en hel vinter til syne. Jeg håper de kjenner et lite stikk i samvittigheten neste gang de går tur (og det bør jo være ganske ofte) og ser resultatet. Men selv om man helst skulle vært det foruten, er det allikevel et slags vårtegn. Det er et vårtegn sammen med at jeg måtte ta av meg vottene og bare holde dem i hånda, for det var for varmt å beholde dem på. Og at jeg så gutter på skateboard. Jeg fikk nesten lyst til å gi dem en klem. Og jeg så slike myke puselabber på et tre. Og på enda et. Og jeg så fugler som fløy i den velkjente v-formasjonen her om dagen (se illustrasjonsfoto). Og på søndag våkna jeg av fuglesang. Det eneste som mangler er en hestehov, men jeg stoler på at den kommer. Alt til sin tid, som de sier. Jeg blir nesten litt våryr og gleder meg enda mer til jeg skal til Amsterdam med Jenny i mai. Og nå har jeg forsyne meg kjøpt billetter til Øyafestivalen også. Jeg får lyst til å slenge meg på sykkelen og bare sykle så langt jeg kommer før virkeligheten med dens naturlover om sammenhengen mellom de siste måneders fysisk aktivitet og kondis innhenter meg. Da kommer jeg nok akkurat passe langt.

ILLUSTRASJONSFOTO.

Oppdatering.

For første gang på uhorvelig lenge, skriver jeg et blogginnlegg igjen. Ja, det er selvfølgelig lov å rope hurra. Siden sist har jeg begynt med både godtestopp, ostestopp (obs: må ikke forveksles med ostepop) og tydeligvis bloggestopp. Sistnevnte ganske så ufrivillig. Det har bare aldri passa seg sånn. Dette er i aller høyeste grad et sideprosjekt, så når det ikke passer seg sånn, blir det heller ikke prioritert. Men nå skal det bli andre boller, som jeg sier til pianolæreren min hver uke.

Som en uhelbredelig listetilhenger, er det naturlig nok en liste som er løsningen etter et lengre bloggeopphold.

Liste over hva Isa har bedrevet den siste måneden:

- Godtestopp. Uten å føle at det har vært noe særlig offer, har jeg avstått fra diverse sjokolader, potetgullposer, kakestykker og brusflasker. Med noen få unntak, av typen Pepsimax og helt nybakte boller. Ostestoppen derimot, varte bare ei litta uke, eller så. Mest fordi det er ost i mange middagsretter. Og hensikten var bare å være en moralsk støtte. Jeg var visst ikke så god på akkurat det. Ostestoppen er forøvrig i ferd med å bli avløst av en chill-stopp. Ordet er erklært oppbrukt, og nå skal bruken av ordet skal opphøre. Det ser ut til å bli en krevende prosess.
- The Wiz. Prosjektuke på Hjertnes. Jeg har gått istykker knærne i et fjollete kostyme, sagt mine to replikker til rett tid. Jeg kan ikke si det var mitt livs opplevelse. Men jeg hørte Ellinor synge som bare Ellinor kan. Akkurat det savner jeg. Ellers satte jeg meg ikke på bakbeina da det var over og vinterferien kom.
- Hatt "vinterferie". I anførselstegn, bedre kjent som gåseøyne. Det ble litt for mye jobbing og litt for lite feriefølelse.
- Vært på By:larm med en fin søster. Sett og likt Shimmering, Rockettothesky, Hjaltalín og Håkon Kornstad. Funnet ut av festival på vinteren medfører det upraktiske bære-på-den-tunge-vinterjakka-inne-konseptet.
- Levd i samme hus som en stakkars forvirra sommerfugl og sett morsinnstinktene våkne i min far. Kanskje jeg burde kalt det farsinstinkter, men morsinstinkter er mest dekkende. Han blir nok en god bestefar.
- Gått fra konseptene og blitt forelska. Jeg trodde egentlig ikke jeg dreiv med sånt.
- Vært på diverse hyggelige spillkvelder.
- Tapt i sjakk.
- Blitt avhengig av fuktighetskrem.
- Startet nedtelling til påskeferien. Bare fem uker igjen.
- Savna sommer.

Liste over hva Isa ikke har bedrevet den siste måneden:

- Prøvd å kutte ned tyggisforbruket.
- Drept en sommerfugl. Det var det mamma som gjorde. Hun påstår det var et uhell, men ryktene går om at det var et sjalusidrap.
- Øvd piano. Ikke noe som har gitt resultater, ihvertfall.
- Kjøpt nye klær. (Bortsett fra en gumlerdrakt. Men det kan umulig telle.) Jeg oppdager hver morgen at noen nye klær hadde gjort seg, og jeg gruer meg allerede til å gå på klesjakt. Brukte klær mottas med takk.
- Kjøpt mac.
- Gitt blod. Jeg venter stadig på en telefon om at jeg ga fra meg blodprøver som kvalifiserer til å bli blodgiver for en god måned siden, men den telefonen kommer visst ikke. Jeg vet ikke om det er et dårlig tegn.
- Stått på ski, snowboard, skøyter eller gjort noen annen form for vinteraktiviteter.
- Utvikla gode danseferdigheter. Ikke at jeg har prøvd.

Hatproklamasjon.

Fra og med denne dag, hater jeg Ariel foto. En ellers veldig ållreit dag, fikk nå en passe dårlig slutt. Jeg satt, meget fornøyd etter å faktisk ha kommet gjennom listen med dagens gjøremål, og ordnet opp med min nye, egne nettbank. Mamma kom inn og la, med et nokså oppgitt sukk, en regning foran meg. Nei, forresten, det var ikke bare en regning; det var et inkassovarsel.

Det viser seg at jeg, distré som jeg er, har glemt å sende tilbake denne pakken man automatisk får etter at man har vært med på den obligatoriske skolefotograferingen. Pakken som inneholder et mindre heldig bilde av meg i x antall størrelser opp og ned i mente. Dagen jeg fikk bildene, ofret jeg dem ikke et halvt blikk en gang, før jeg hadde bestemt meg for å sende dem tilbake, alle som én. Noe jeg altså ikke gjorde.

Så flaks for Ariel foto, hadde jeg fått min egen nettbank idag. For da kunne jeg - med bitterhet i hvert eneste tastetrykk - sende over ikke mindre enn, hold deg fast, 689 norske kroner rett inn på deres konto. Sekshundreogåttini! Det er nesten sjuhundre. Sjuhundre kroner for noen bilder de ellers bare ville kastet når de fikk dem i retur. Nå har jeg betalt sjuhundre for å kaste dem selv. Det er hva jeg kaller bittert. Hva har vi digital teknologi til, lurer jeg på. De kunne jo bare sendt meg bildet på mail, for å så spørre om jeg ville de skulle printe ut en bunke til meg.

Noe jeg selvfølgelig ville takket høflig nei til. Nå sparer jeg den høfligheten til noen andre.

(Og på toppen av det hele, fikk jeg en hundrekroners purring fra biblioteket istad. Flaks jeg har en sparekonto å ta av...)

Et rotete innlegg om tid.

Jeg er blitt litt for god på å sløse med tid. Jeg sløser sikkert litt med penger også, men det er en annen sak. Mange har tidligere prøvd å sette et likhetstegn mellom disse to, men jeg kan ikke si meg enig. Tid er da så mange ganger mye mer verdt enn penger. Og jeg har et litt anstrengt forhold til tid. Jeg blir frustrert når jeg ikke får utnytta den godt nok, noe som skjer altfor ofte. (Selv om dette ikke er stand up, er det lov å si at man kjenner seg igjen.) For å overbevise meg selv om at jeg ikke her helt tapt bak en vogn når det gjelder tidsutnytting, lager jeg noen små lister.

Tre ting jeg har gjort idag:

1. Tatt buss til og fra Tønsberg for en skarve time på Platekompaniet, noe som resulterte i to nye sedeer. Deriblant denne:

ANTHONY & THE JOHNSONS

Det var mye busskjøring, men god musikk for en billig penge, er vel verdt det.

2. Gått en halvtime tidligere fra mattetimen, rett og slett fordi jeg kjeda meg. Dette er kanskje ikke det første man tenker på som god tidutnytting, for hvis man vil være kjip, kan man si at jeg bare må ta igjen den tapte undervisningen seinere. Men mattelæreren er av typen som leser fra boka for å vite hva han skal si, så der er det ikke mye kunnskap å hente. Det er kanskje noe av det verste jeg veit: Å bruke tid på unødvendige ting som jeg ikke får noe utav over hodet.

3. Mista bussen fra byen og hjem, men derfor endt opp på te og trivelig samtale hos fine Jenny.

Men her er tre ting jeg burde gjort idag:

1. Øvd piano. Jeg lova pianolæreren at jeg neste time skulle være av typen en godt forberedt en.
2. Laget en egentreningsplan for de neste tretten ukene. Hvor begynner man på noe sånt, spør nå bare jeg.
3. Rydda og slike kjedelige ting. Men det burde jeg alltid.

Jeg vet ikke. Denne dagen har allikevel ikke vært så verst, sånn reint tidsmessig. Det er bare så mange dager jeg tenker at fytti, dette var en dårlig utnytta dag.

Jeg har en fin venn som heter Bendik. Han og jeg snakker ofte om tid sammen. Til jul ifjor, fikk jeg denne klokken av han.

KLOKKE SOM ANVISER TIDEN.
(Det står: Dårlig tid, tidsklemma, god tid, reise, tiden er inne og tiden er ute.)

Klokka står nå på badet vårt og leker at den er en helt vanlig klokke. Den redder meg forsåvidt hver dag, for den er fem minutter for rask. Men denne klokka minner meg på at dette året som har gått siden jeg fikk den, har inneholdt mye kvalitetstid med nye venner. Jeg understreker: Mye. Selv om følelsen av tidssløsing stadig sniker seg innpå meg, kan jeg med glede konstatere at tiden i året som har gått, har vært utnyttet på mange gode måter. Det eneste jeg skulle ønske, var at jeg kunne kjenne den følelsen i øyblikket, og ikke bare i ettertid. Men man kan vel ikke få i både pose og sekk, som de sier.

Og a propos kvalitetstid: Bendik og jeg feira attenårsdagen vår sammen på lørdag sammen med alle yndlingsfolka mine. Det var fantastisk å være i et lite hus som oste av godstemning sammen med akkurat dem jeg liker best. Det er hva man kaller god bruk av tid.

ET FORNØYD BURSDAGSBARN.

EN UTYDELIG JENTE MED BAMSELYS SOM SMYKKE.

EN BALLONG I ØRET PÅ EN KUL GUTT.

"JENTE PRØVER Å TA PENT BILDE AV SEG SELV, TILFELDIG JENTE GJØR GRIMASER I BAKGRUNNEN."

PEN JENTE.

TOPP STEMNING.

TOPPERE STEMNING.

TOPPEST.

TO FINE VENNER.

EN MIKJEL OG EN UBUDEN GJEST.

Jeg har nå iløpet av tiden det tok meg å pusle sammen dette uoversiktlige innlegget, hørt gjennom det tidligere nevnte Anthony& the Johnsons-albumet. God musikk er virkelig verdt både tid og spenn.

Dokumentasjon.

Idag blei jeg atten år. Jeg blei myndig og kan i teorien gjøre som jeg vil. Hurra. Denne dagen jeg går inn i mitt nittende levår, vil jeg gjerne huske noen detaljer fra. Hvordan tingenes tilstand var den åttende januar totusenogni. Jeg synes det er litt ekkelt å tenke på hvordan alle minner bare blir til en grøt man ikke greier å tidfeste. Men denne dagen, den skal jeg huske hvordan var og tenke tilbake på med et smil om munnen. For den har vært den fineste attenårsdagen jeg kunne fått.

MORGEN: Mamma, pappa, Mirjam Kristin og Rebekka vekker meg med bursdagssang på senga. Mor og far har snekra sammen litt av en gaveeske med Freia melkehjerter, kameraveske, klippekort på øvelseskjøring og tusen spenn. De er gale. Og som om ikke det var nok, hadde de stekt rundstykker og laga kakao. Det er hva man kaller en god start på dagen.

SKOLEDAGEN: Klemmer, gratulasjoner, bursdagssang ganger 2, bursdagskort og gave med muffin og tilhørende lys fra Jenny og Bendik. Jeg tenner, ønsker, blåser, spiser. Godstemning. Jeg tar på meg rød leppestift, for det er slikt unge damer bruker.

EKSEMPEL PÅ PERFEKT BRUK AV RØD LEPPESTIFT.

HJEMME: Jeg skulle selvfølgelig gjort noen lekser, men jeg sovna heller. Jeg våkner av at mamma kommer hjem og begynner å lage middag. Vi spiser veldig sterk og veldig god indisk mat. Med fine tallerker og resteopplag av bordkort fra Rebekkas konfirmasjon.

INDISK DELIKATESSE.

Når vi er mette og fine, og jeg tenker med et sukk at jeg får gyve løs på geografiprøveøving, skvetter jeg litt. For inn med kubjeller, flagg, kake med atten lys og hurra-for-deg-syngende, kommer yndlingsfamilien min på overraskelsesbesøk. Og jeg som trodde jeg hadde blitt feira nok. Jeg blir varm om hjertet. Det blir en heftig dessertspising med to brownies, en sjokoladepudding og en rød gelé. Og vaniljesaus, såklart.

YNDLINGSFAMILIE.

SITUASJONEN ELLERS: Jeg bor i en dokkestue.

DOKKESTUE MED FIN GLOBUS OG UOPPREDD SENG.

Juletreet står fremdeles.

JULETRE MED EN LITT RAR SØSTER FORAN.

Jeg har straks femårsjubileum med min idag stadig blinkende mobil som jeg fikk i litt forsinka bursdagsgave til trettenårsdagen.

EN TROFAST VENN.

Jeg har tatt på meg neglelakk som jeg har fått av Ellinor.

HÅND MED RØD NEGLELAKK.

Jeg har en fin familie.

EN SØSTER SATT I ET BEDRE LYS.

Denne dagen var over all forventning.

Nyanskaffelse.

I juleferien slo jeg til på et angivelig kjempetilbud(!) på Lefdal elektromarked og gikk til anskaffelse av et kamera. Canon EOS 450D, for å være presis. Et slikt et:

 

Med det tok jeg noen bilder av de fine folka jeg gikk inn i det nye året med:

EN FIN HUSVERT.

EN SELVUTNEVNT TOASTMASTER.

EI LEKKER SNELLE DU IKKE VIL LEGGE DEG UT MED.

EI SOM BARE ER SØT OG HELT UFARLIG.

EN KUL GUTT, SENERE EN DANSELØVE.

ENDA EN KUL GUTT, DENNE MED LUE.

EN GODGJENG, TO I FINKLÆR.

ET SVÆRT PENT KNIPPE FRISK OG RASK UNGDOM.

Det var en fin kveld.