En kritisk røst om temaet smugblogging.

Jeg har funnet ut at dette med smugblogging kanskje ikke er det helt ideele. La meg lage en liste:

1. Når ingen leser, er det liten vits i å komme med gode råd av typen:
"Jeg anbefaler alle å lytte innom Radioresepsjonens podcast", "Føler du deg ensom en dag, kan "Saman er ein mindre aleine" være boka for deg, så lenge du ikke har noe imot sekshundre sider nynorsk" eller "First Price seipanetter er faktisk en middag av ypperste klasse". Disse tingene vil bare bli en slags huskeliste for meg selv over ting jeg liker. Og ting man liker husker man som oftest uten huskelister. (Selv om man ikke skal kimse av en god liste.)

2. Når jeg veit at det ikke er noen som leser uansett, er det egentlig ikke så viktig å blogge. (Dette punktet tar jeg litt selvkritikk for med en gang, for det å sitte ned og tappe ned noen tanker, kan være både interessant, befriende og fint for meg selv hvs jeg leser min egen blogg om tjue år. (Jeg har såpass lite orden i sakene, at kanskje internett er det lureste oppbevaringsstedet, til sammenligning med en dagbok, som lett forsvinner enten helt av seg selv eller i et flyttelass.))

3. Omformulering av punkt 2: Det er mer spennende å skrive ting hvis jeg veit at det også er noen i andre enden som leser.

4. Nå som jeg har erklært det smugblogging, blir det som en hemmelighet. Det morsomste med hemmeligheter, er å dele dem.

Konklusjon: Jeg får viske til noen om bloggen min.


Snart.