Lava-frykt.

Geografifremføring på mandag, gjør at jeg nå, en lørdags ettermiddag sitter og skriver om supervulkaner. Et veldig fascinerende tema, men som ustanselig minner meg på min frykt for lava da jeg var liten. Jeg har ingen idé om hvor det kom fra, men lava var noe av det mest skremmende jeg kunne tenke meg. Det resulterte i to mareritt, som utgjør to av de treogenhalve drømmene jeg husker fra mine barnedager:

Mareritt 1: Min familie og vår nærmeste vennefamilie er og leker bak min gamle barneskole, hvor det er lekeplass for førsteklassingene. Når vi skal gå hjem oppdager jeg at jeg har glemt vantene mine og går alene bak skolen for å hente dem. Og her kommer lavaen inn for fullt. For sandkassene er ikke lenger sandkasser, men et stort, glødene lavahav. En trestamme ligger og fyter som en veldig tynn flytebrygge, og ytterst på den ligger selvfølgelig vantene. At den ikke brenner opp, kan forklares av det enkle faktum at dette er en drøm. Og heldigvis at det bare er en drøm. For jeg, dumme lille barn, må jo ha vantene mine, noe som resulterer i en totalt uansvarlig stammebalansering. Jeg er ung og dum og kan ennå ikke dette med å tenke konsekvens. Jeg detter selvfølgelig ned i lavaen. Men heller ikke jeg brenner opp. Jeg synker og synker, og det er dette som er så skremmende. Jeg synker ned i mitt livs frykt mens jeg venter på å brenne opp. Jeg tenker på de som står og venter på meg og hva som vil skje når de finner ut at jeg har smelta i et hav av lava.

Mareritt 2: Mye mindre detaljert. Hele verden sprenger i grønn lava. Jeg sitter på et flak av etellerannet, er livredd og hyler fortvilt på mamma.

Mareritt 2 resulterte i at jeg dagen etter var inneslutta og redd, og måtte sitte i sofaen med mamma og motvillig fortelle om drømmen. For å få det ut og bort.

LAVA.

Jeg tenker ikke så mye på lava lenger. Men jeg er glad jeg bor et godt stykke unna Yellowstone nasjonalpark, hvor et seks mil langt og fire mil bredt lava-kammer liggger kun en liten mil under bakken og lurer.

Det er 24 kvadratmil lava, det.