Jeg har en bunke polaroidbilder. Ti stykker for å være presis, og en film med ti nye ligger og venter på meg i kjøleskapet. Hurra. Men i og med at familiens stue, familiens kontor, husets muikalske hjørne (les: piano), min seng og mitt klesskap er ett og samme rom, har jeg ingen vegg å vie til en polaroidutstilling. Det er litt trist, og jeg gleder meg til den dagen jeg får det. Jeg tror jeg flytter ut i dokkestua igjen. Bildene gir fine minner om lange sommerdager og festivalliv. Jeg er glad jeg hadde fine folk å dele dem med.
3 innspill:
Vet du hva, Liz? Du er et av de fineste menneskene jeg vet om! Alt er lix fint med deg. Og ikke på "lix" en gang, men på ånkli.
Det jeg prøver å si er; jeg er glad i deg.
Og jeg liker polaroidene dine.
Jeg vet hvordan det er å ha 10 bilder til ventende i fryseren, heh.
Jeg har 13 bilder hengende på veggen over skrivebordet. Det er ganske fint. Tok et senest igårkveld.
Legg inn en kommentar