Jeg kan bare ikke la være.

HVER JUL.

Polaroidvegg.

Jeg har en bunke polaroidbilder. Ti stykker for å være presis, og en film med ti nye ligger og venter på meg i kjøleskapet. Hurra. Men i og med at familiens stue, familiens kontor, husets muikalske hjørne (les: piano), min seng og mitt klesskap er ett og samme rom, har jeg ingen vegg å vie til en polaroidutstilling. Det er litt trist, og jeg gleder meg til den dagen jeg får det. Jeg tror jeg flytter ut i dokkestua igjen. Bildene gir fine minner om lange sommerdager og festivalliv. Jeg er glad jeg hadde fine folk å dele dem med.

"Og spør du hva jeg helst vil ha til jul, så har du her min liste for i år."

De driver og spør meg hva jeg ønsker meg. Jeg som har alt jeg trenger. Bendik og jeg ble enige om at det heller er snilt, enn kravstort å komme med en lang ønskeliste. Det gjør jo den velkjente julestria et par hakk enklere for de som har meg kjær. Jeg har snekra sammen ei litta liste, men den er nok ikke mye til hjelp. Denna jula. Den gnir det inn hvor godt vi har det.

Ønskeliste 2008:
- Sedeer
- Orden i sakene
- Lappen (altså ikke økonomisk tilskudd, men skillsa)
- Flaks (nok til å vinne på flax-lodd)
- En behagelig bukse jeg kan ha på meg når man skal henge lange dager på skolen for å lære stepping og andre trollmannrelaterte saker
- Eskimodrakt (fortsatt)
- Selvdisiplin
- En radiostemme (altså en behagelig stemme som passer til å vekke deg på en skånsom måte når radioen brukes som vekkerklokke og forberede deg på den antakeligvis mindre skånsomme sangen som snart kommer)
- Sesongbaserte devedeer
- Nye tilskudd til håndledda mine, med andre ord armbånd
- At mobilen min skal leve mange år til
- Ullsokker
- Fire timer mer i døgnet enn alle andre
- En karamell med en koselig lapp på (heller enn at noen har slitt seg igjennom et overbefolka kjøpesenter i håp om å finne noe treffende)
- Og selvfølgelig: Snille barn

Overskriften er forresten hentet fra Alfas Ønskelistesang på Sesam Stasjons julekalender-sede. Fast følge i familien Mong Hansen adventstid.

EN O.TIDEMANN SOM NÅ ER DØD OG
EN NAKEN MANN I MAX MEKKER-DRAKT. BLANT ANDRE.

Sovemedisin.

Søndag kveld, jeg ligger i senga og får ikke sove. En sang om en trollmann som bor i Oz surrer i hodet og noen bråker med en saks på kjøkkenet. Jeg vet at jeg er altfor trøtt og burde sovet med en gang, men jeg ble så våken av dusjen jeg akkurat har tatt. Og kjøkkenmenneskene forstyrrer søvnen fra å komme. Jeg bruker min løsningsorienterte sans, og finner fram mr. iPod.

- Hallo, gamle venn, sier jeg. Hva har du å tilby meg ikveld?

Mr. iPod sukker oppgitt.

- Sover ikke du ennå? spør han. Jeg nikker mot lydene fra kjøkkenet og han nikker forståelsesfullt.

- Se her, kjære du, sier han. Jeg vet akkurat hva du trenger.

Jeg legger meg ned, og Sigur Rós med sin Sæglópur danser inn i ørene mine. Det var litt for lenge siden sist.

De gutta veit å lage magisk musikk.

FINE.

VKTs scoop.

Vestfold kollektivtrafikk (heretter omtalt VKT) er ikke alltid like mye å skryte av. På vinterstid bør man alltid ta forbehold om forsinkelser av større omfang enn fem minutter. Buss-sjåførene har et varierende humør og såsomså kunnskaper om dette busskort-apparatet sitt. Noen av dem er direkte ubehagelige å sitte på med, ihvertfall for en jente som er med i "Jentenes trafikkaksjon" og som til vanlig sier klart i fra når hun sitter på med en som kjører som en idiot. VKT er også utstyrt med busser som kveles av den minste feilhåndtering, buss-stopp som plutselig ikke er buss-stopp, noen turbulente varmeapparater og dører som åpner og lukker seg som de vil.

Men én ting har VKT sikra seg som man ikke skulle tru:

På én av de mange bussene som strever seg rundtomkring, kan du med litt flaks treffe en pen buss-sjåfør. Det er ikke tull.

Jeg har alltid tenkt på bussførere som eldre, ofte folkelige og litt brautende menn med skjegg eller damer med en stemme og hud som bærer kraftig preg av årrekker med kjederøyking. Og dette stemmer for mange, men det har også i de senere år blitt høy faktor av sjåfører som kommer fra alle verdens kriker og kroker. Deriblant mitt funn.

Det er ikke ofte jeg merker meg utseende på folk jeg passerer iløpet av en dag. Men jeg har kjørt med denne mannen omtrent tre ganger, og det er ikke til å stikke under en stol: Han er slående vakker, drita pen, sinnsykt najs eller hva man måtte kalle det. Det gjør meg glad, om bussen er forsinka eller ei.

VKTS ILLUSTRASJON PÅ HVORDAN DE GJØR
HVERDAGEN ENKLERE FOR FOLK I FARTA.