Hatproklamasjon.

Fra og med denne dag, hater jeg Ariel foto. En ellers veldig ållreit dag, fikk nå en passe dårlig slutt. Jeg satt, meget fornøyd etter å faktisk ha kommet gjennom listen med dagens gjøremål, og ordnet opp med min nye, egne nettbank. Mamma kom inn og la, med et nokså oppgitt sukk, en regning foran meg. Nei, forresten, det var ikke bare en regning; det var et inkassovarsel.

Det viser seg at jeg, distré som jeg er, har glemt å sende tilbake denne pakken man automatisk får etter at man har vært med på den obligatoriske skolefotograferingen. Pakken som inneholder et mindre heldig bilde av meg i x antall størrelser opp og ned i mente. Dagen jeg fikk bildene, ofret jeg dem ikke et halvt blikk en gang, før jeg hadde bestemt meg for å sende dem tilbake, alle som én. Noe jeg altså ikke gjorde.

Så flaks for Ariel foto, hadde jeg fått min egen nettbank idag. For da kunne jeg - med bitterhet i hvert eneste tastetrykk - sende over ikke mindre enn, hold deg fast, 689 norske kroner rett inn på deres konto. Sekshundreogåttini! Det er nesten sjuhundre. Sjuhundre kroner for noen bilder de ellers bare ville kastet når de fikk dem i retur. Nå har jeg betalt sjuhundre for å kaste dem selv. Det er hva jeg kaller bittert. Hva har vi digital teknologi til, lurer jeg på. De kunne jo bare sendt meg bildet på mail, for å så spørre om jeg ville de skulle printe ut en bunke til meg.

Noe jeg selvfølgelig ville takket høflig nei til. Nå sparer jeg den høfligheten til noen andre.

(Og på toppen av det hele, fikk jeg en hundrekroners purring fra biblioteket istad. Flaks jeg har en sparekonto å ta av...)