Ja!

Den er her! Jeg gikk akkurat en tur, og kan med dette konstatere at våren er kommet. Og hvis den ikke er her nå, så er den ihvertfall på sabla god vei. Veiene er blitt bare, og fortaua som en gang var asfaltveier, har gått inn på en ny galei og blitt grusveier. Kanskje sopebilen kommer en dag og gjør noe med det. Endelig får sopebilmannen noe å gjøre igjen. Slikt skaper arbeidsplasser, og det skal en ikke kimse av i disse finanskrisetider. Noen som derimot ikke har gjort jobben sin, er hundeeierne. Sammen med at snøen smelter og veiene blir så befriende bare, kommer hundeeiernes latskap samlet opp gjennom en hel vinter til syne. Jeg håper de kjenner et lite stikk i samvittigheten neste gang de går tur (og det bør jo være ganske ofte) og ser resultatet. Men selv om man helst skulle vært det foruten, er det allikevel et slags vårtegn. Det er et vårtegn sammen med at jeg måtte ta av meg vottene og bare holde dem i hånda, for det var for varmt å beholde dem på. Og at jeg så gutter på skateboard. Jeg fikk nesten lyst til å gi dem en klem. Og jeg så slike myke puselabber på et tre. Og på enda et. Og jeg så fugler som fløy i den velkjente v-formasjonen her om dagen (se illustrasjonsfoto). Og på søndag våkna jeg av fuglesang. Det eneste som mangler er en hestehov, men jeg stoler på at den kommer. Alt til sin tid, som de sier. Jeg blir nesten litt våryr og gleder meg enda mer til jeg skal til Amsterdam med Jenny i mai. Og nå har jeg forsyne meg kjøpt billetter til Øyafestivalen også. Jeg får lyst til å slenge meg på sykkelen og bare sykle så langt jeg kommer før virkeligheten med dens naturlover om sammenhengen mellom de siste måneders fysisk aktivitet og kondis innhenter meg. Da kommer jeg nok akkurat passe langt.

ILLUSTRASJONSFOTO.