Jeg kjenner ei fin ei.

Og ho heter Ellinor.

Fytti, så glad jeg er i den jenta. Det er nesten så jeg blir litt redd for at ho har gått inn i rollen som min surrogatkjæreste. Hadde det ikke vært for at ho er litt sleivete med pengene, hadde vi nok hatt felles økonomi nå. Ho er gjerne dagens høydepunkt, noe som er ekstra fint nå som skolen har satt inn jerngrepet over oss alle. Fornuftig som ho er, blir ho kontakten sent som tidlig for å medvirke i beslutninger som skal tas (gjerne på bagatellstadiet) og tedrikkene som ho er, blir det mange fine samtaler over en tekopp. Og i tillegg er ho ordentlig pen, bare se her:

PEN SOM FÅ.

Og dette er klokka kvart på åtte om morgenen. Ikke verst. Tanken på henne gjør meg veldig glad. Jeg føler meg heldig som har en så fin Ellinor.

Ellers kan jeg melde at jeg synes høsten også er innmari pen å se på, men veldig kald å oppleve.

HØST.

Jeg blir stadig distrahert av høstens prakt mens jeg øver meg på å bli en observant og varsom sjåfør, og før jeg vet ordet av det er det blitt mørkt rundt meg og jeg må skru på fjernlys. Da blir jeg minna på at høst betyr at det snart skal bli enda kaldere og mørkere, og at det kanskje til og med kommer snø før jeg har oppkjøring. Da begynner jeg å glede meg til våren allerede.