Hvorfor titter du her?

Hei,

2009-12-06T22:27:00.011+01:00

det er snart juleferie! Både jul og ferie på en gang, liksom. Ikke verst. Fytti, som jeg gleder meg. Mest til ferie, og litt til jul. En lettelse skal det bli. Og fint. I år skal vi for første gang feire jul i et nytt hus. Så rykende ferskt at det nesten er på kanten til hva som er lov. Kult. Og jeg skal møte min kusine, som kan falle under samme kategori, altså rykende fersk. Eller flunkende ny, om du vil. Ho heter Linn, og er faktisk såpass søt:

SÅPASS SØT KUSINE.

Idag har jeg gjort lekser. Som de fleste andre ledige dager den siste måneden. Jeg burde muligens alltid hatt et særemne hengende over meg, for da får jeg gjort en hel masse andre ting som burde vært gjort for lengst. Som å rydde haugen av klær og bøker som jeg hver kveld løfter ut av senga og over i sofaen, for så å kaste den tilbake i hui og hast morgenen etter, re dyna over for å skjerme omverdenen og notere meg bak øret at jeg må rydde påfølgende ettermiddag. Noe som selvfølgelig ikke har skjedd, før nå. Og som å bestemme meg for møblering til mitt nye rom. Istad tok jeg med meg målestokk og penn og målte og tegna og kartla hva det er plass til. Det er visst en hel del, om jeg skal tro på mine egne måle- og beregningsferdigheter. I tillegg fikk jeg ryddet ut av en bag, ryddet på kjøkkenet (men fylte allikevel ikke kravene, for jeg glemte en agurk og en paprika på benken, som mamma vennlig

(?) påpekte da hun kom hjem), tenkt nøye over egen økonomi, øvd litt sanglekser (!) og sendt mange tanker til personer jeg gleder meg til skal komme hjem til meg. Som denne fine søsteren:

FIN OG SAVNET SØSTER,

HER OGSÅ SAMMEN MED EN MINDRE UTGAVE.

(IKKE MINDRE FIN, BARE MINDRE)

Andre tanker under dagens leksegjøring (forøvrig en fordypning i kvinnerollens utvikling, basert på bøkene "Consance Ring" av Amalie Skram, "Jenny" av Sigrid Undset, "Pippi flytter inn" av Astrid Lindgren og "Bridget Jones dagbok" av Helen Fielding. Halvparten av bøkene ender med selvmord. Sutredamer.) :

- Hvorfor fyller ikke kjøleskapet seg automatisk opp med Pepsi Max når jeg skal gjøre lekser?

- Pippi er tøffere enn de fleste.

- Hvordan fungerer egentlig det paint-programmet jeg lasta ned her for leden?

- Julebrus hadde egentlig vært enda bedre. Synd det er søndag.

- Hva skal jeg gi folk i julegaver i år, tro?

- Jeg har litt lyst til å bli isbjørnfadder, jeg. De isbjørnene på bildene er så søte.

- Oi, jeg har ikke svart på NSBs julekalender-quiz idag. Det kan jo hende det er idag jeg vinner. En gratis tobillett kommer jo alltid godt med.

- Obs, jeg burde ikke sovet en time, nå kommer jeg aldri til å sovne i fornuftig tid ikveld.

- Jess, Ellinor ringer.

Og så videre. Det kom heldigvis noe fornuftig ut av dagen også, og det er jo faktisk ikke før på torsdag. Torsdag! Hah. Det er jo latterlig lenge til.

Jeg kjenner ei fin ei.

2009-10-17T22:55:00.007+02:00

Og ho heter Ellinor.

Fytti, så glad jeg er i den jenta. Det er nesten så jeg blir litt redd for at ho har gått inn i rollen som min surrogatkjæreste. Hadde det ikke vært for at ho er litt sleivete med pengene, hadde vi nok hatt felles økonomi nå. Ho er gjerne dagens høydepunkt, noe som er ekstra fint nå som skolen har satt inn jerngrepet over oss alle. Fornuftig som ho er, blir ho kontakten sent som tidlig for å medvirke i beslutninger som skal tas (gjerne på bagatellstadiet) og tedrikkene som ho er, blir det mange fine samtaler over en tekopp. Og i tillegg er ho ordentlig pen, bare se her:

PEN SOM FÅ.

Og dette er klokka kvart på åtte om morgenen. Ikke verst. Tanken på henne gjør meg veldig glad. Jeg føler meg heldig som har en så fin Ellinor.

Ellers kan jeg melde at jeg synes høsten også er innmari pen å se på, men veldig kald å oppleve.

HØST.

Jeg blir stadig distrahert av høstens prakt mens jeg øver meg på å bli en observant og varsom sjåfør, og før jeg vet ordet av det er det blitt mørkt rundt meg og jeg må skru på fjernlys. Da blir jeg minna på at høst betyr at det snart skal bli enda kaldere og mørkere, og at det kanskje til og med kommer snø før jeg har oppkjøring. Da begynner jeg å glede meg til våren allerede.

Idag

2009-10-09T09:48:00.006+02:00

skal jeg:

- komme nærmere å ha to bursdagsgaver til to gode venner klare

- rydde litt

- synge litt sanglekser

- lytte litt til god musikk

- ikke tenke på isbjørn i fem minutter

- gå litt tur

- lese litt avis

- drikke te, antakeligvis ikke litt

- lese litt Amalie Skram

- muligens skrive litt logg

- muligens kjøre litt bil

- muligens få litt oversikt over egen økonomi

Stikkord for dagen: Slappe av.

Skole, sa du? Ikke idag.

Akkurat nå mimrer jeg, og ser på bilder fra tur til Amsterdam med Jenny i vår. Det var fint. Man burde reise oftere. (Notat til meg selv: Og har man et kamera, burde man være flinkere til å bruke det, til hverdags som til fest. Og på reise.)

TIPPTOPP REISEKOMPANJONG.

FINE SØSTRE.

DANSEFORESTILLING.

ANTAKELIGVIS TIDENES MEST

SJARMERENDE GATEMUSIKANTER.

PIKNIK.

OPPGJØR.

2009-09-04T22:34:00.010+02:00

Tro det eller ei, men nå skjer det igjen. Blogge-Elisabeth gjenoppstår, og skal riste liv i denne snart utdødde internettsiden som nå i lang tid har lidd av utsulting, som et resultat av manglende føde fra dens eier, og til Ellinors store ergrelse. Det er tid for et oppgjør med meg selv og egne bloggerutiner. Enten har man en blogg og oppdaterer med jevne mellomrom, eller så har man det ikke. Enkelt og greit.

Men hvor skal man så starte? I nåtiden eller i fortiden? Mye har skjedd siden 17.mars. Det er nok av opplevelser som burde skrives ned og dokumenters, så man kan kikke tilbake kommende nåtid og huske hva man brukte tiden sin på i sitt nittende leveår. Men det finnes alltid tid for oppsummering, og den kan komme senere. Jeg starter med tingenes tilstand i skrivende stund. In medias res. Jeg starter med fredag 4.september 2009. Kolon:

Fredag fjerde september totusenogni. Jeg er idag atten år, sju måneder og tjuesju dager. Jeg har akkurat sett nok et eksempel på hvorfor jeg liker norsk film. Upperdog. Den kan ikke kalles definisjonen på norsk film, men en god brikke i puslespillet som danner det gode bildet jeg har av våre hjemmelagde filmer. Jeg så den sammen med Ellinor og et kinopublikum som antakeligvis hadde gått i feil sal.

SJARMERENDE KYSSENDE POLAKK.

Videre er været skuffende. Det regner. I bøtter og spann. Så langt ser det ut som at vi i tillegg til at vi ble snytt for det meste av sommervær og varme, skal vi også vi også bli snytt for de fine klare høstdagene, hvor fargene spraker og lufta er så frisk at den nærmest river. Men høsten er ennå ung, og jeg har selvfølgelig optimismen på topp.

Jeg har nettopp hentet Rebekka. I en bil som jeg styrte. Jeg er nemlig godt i gang med øvelseskjøring, for jeg skal slå Ellinor i vår konkurranse om å få lappen først. Stillingen er Ellinors cirka fire kjøretimer mot min beståtte teoriprøve. Heldigvis har jeg kjøretime om halvannen uke.

NY FØLGESVENN.

På teve raser valgdebattene, og jeg blir mer forvirret for hver dag. Jeg er nemlig blant de tretti prosentene som bestemmer seg i siste uke for hva de skal stemme, med mindre jeg bestemmer meg i løpet av helga. Valget er om en uke og to og en halv dag.

Det slår meg stadig at strekningen Sandefjord-Hamar er et godt stykke.

ET GODT STYKKE.

Og akkurat nå oppdaga jeg at jeg vet hva jeg gjør hver eneste helg frem til julaften. Godt gjort. Denne helga, for eksempel, skal jeg jobbe og selge alle pølser til nitten spenn.

Sånn var det. Akkurat nå.

Ja!

2009-03-17T15:42:00.008+01:00

Den er her! Jeg gikk akkurat en tur, og kan med dette konstatere at våren er kommet. Og hvis den ikke er her nå, så er den ihvertfall på sabla god vei. Veiene er blitt bare, og fortaua som en gang var asfaltveier, har gått inn på en ny galei og blitt grusveier. Kanskje sopebilen kommer en dag og gjør noe med det. Endelig får sopebilmannen noe å gjøre igjen. Slikt skaper arbeidsplasser, og det skal en ikke kimse av i disse finanskrisetider. Noen som derimot ikke har gjort jobben sin, er hundeeierne. Sammen med at snøen smelter og veiene blir så befriende bare, kommer hundeeiernes latskap samlet opp gjennom en hel vinter til syne. Jeg håper de kjenner et lite stikk i samvittigheten neste gang de går tur (og det bør jo være ganske ofte) og ser resultatet. Men selv om man helst skulle vært det foruten, er det allikevel et slags vårtegn. Det er et vårtegn sammen med at jeg måtte ta av meg vottene og bare holde dem i hånda, for det var for varmt å beholde dem på. Og at jeg så gutter på skateboard. Jeg fikk nesten lyst til å gi dem en klem. Og jeg så slike myke puselabber på et tre. Og på enda et. Og jeg så fugler som fløy i den velkjente v-formasjonen her om dagen (se illustrasjonsfoto). Og på søndag våkna jeg av fuglesang. Det eneste som mangler er en hestehov, men jeg stoler på at den kommer. Alt til sin tid, som de sier. Jeg blir nesten litt våryr og gleder meg enda mer til jeg skal til Amsterdam med Jenny i mai. Og nå har jeg forsyne meg kjøpt billetter til Øyafestivalen også. Jeg får lyst til å slenge meg på sykkelen og bare sykle så langt jeg kommer før virkeligheten med dens naturlover om sammenhengen mellom de siste måneders fysisk aktivitet og kondis innhenter meg. Da kommer jeg nok akkurat passe langt.

ILLUSTRASJONSFOTO.

Oppdatering.

2009-03-02T23:12:00.011+01:00

For første gang på uhorvelig lenge, skriver jeg et blogginnlegg igjen. Ja, det er selvfølgelig lov å rope hurra. Siden sist har jeg begynt med både godtestopp, ostestopp (obs: må ikke forveksles med ostepop) og tydeligvis bloggestopp. Sistnevnte ganske så ufrivillig. Det har bare aldri passa seg sånn. Dette er i aller høyeste grad et sideprosjekt, så når det ikke passer seg sånn, blir det heller ikke prioritert. Men nå skal det bli andre boller, som jeg sier til pianolæreren min hver uke.

Som en uhelbredelig listetilhenger, er det naturlig nok en liste som er løsningen etter et lengre bloggeopphold.

Liste over hva Isa har bedrevet den siste måneden:

- Godtestopp. Uten å føle at det har vært noe særlig offer, har jeg avstått fra diverse sjokolader, potetgullposer, kakestykker og brusflasker. Med noen få unntak, av typen Pepsimax og helt nybakte boller. Ostestoppen derimot, varte bare ei litta uke, eller så. Mest fordi det er ost i mange middagsretter. Og hensikten var bare å være en moralsk støtte. Jeg var visst ikke så god på akkurat det. Ostestoppen er forøvrig i ferd med å bli avløst av en chill-stopp. Ordet er erklært oppbrukt, og nå skal bruken av ordet skal opphøre. Det ser ut til å bli en krevende prosess.
- The Wiz. Prosjektuke på Hjertnes. Jeg har gått istykker knærne i et fjollete kostyme, sagt mine to replikker til rett tid. Jeg kan ikke si det var mitt livs opplevelse. Men jeg hørte Ellinor synge som bare Ellinor kan. Akkurat det savner jeg. Ellers satte jeg meg ikke på bakbeina da det var over og vinterferien kom.
- Hatt "vinterferie". I anførselstegn, bedre kjent som gåseøyne. Det ble litt for mye jobbing og litt for lite feriefølelse.
- Vært på By:larm med en fin søster. Sett og likt Shimmering, Rockettothesky, Hjaltalín og Håkon Kornstad. Funnet ut av festival på vinteren medfører det upraktiske bære-på-den-tunge-vinterjakka-inne-konseptet.
- Levd i samme hus som en stakkars forvirra sommerfugl og sett morsinnstinktene våkne i min far. Kanskje jeg burde kalt det farsinstinkter, men morsinstinkter er mest dekkende. Han blir nok en god bestefar.
- Gått fra konseptene og blitt forelska. Jeg trodde egentlig ikke jeg dreiv med sånt.
- Vært på diverse hyggelige spillkvelder.
- Tapt i sjakk.
- Blitt avhengig av fuktighetskrem.
- Startet nedtelling til påskeferien. Bare fem uker igjen.
- Savna sommer.

Liste over hva Isa ikke har bedrevet den siste måneden:

- Prøvd å kutte ned tyggisforbruket.
- Drept en sommerfugl. Det var det mamma som gjorde. Hun påstår det var et uhell, men ryktene går om at det var et sjalusidrap.
- Øvd piano. Ikke noe som har gitt resultater, ihvertfall.
- Kjøpt nye klær. (Bortsett fra en gumlerdrakt. Men det kan umulig telle.) Jeg oppdager hver morgen at noen nye klær hadde gjort seg, og jeg gruer meg allerede til å gå på klesjakt. Brukte klær mottas med takk.
- Kjøpt mac.
- Gitt blod. Jeg venter stadig på en telefon om at jeg ga fra meg blodprøver som kvalifiserer til å bli blodgiver for en god måned siden, men den telefonen kommer visst ikke. Jeg vet ikke om det er et dårlig tegn.
- Stått på ski, snowboard, skøyter eller gjort noen annen form for vinteraktiviteter.
- Utvikla gode danseferdigheter. Ikke at jeg har prøvd.

Hatproklamasjon.

2009-01-29T23:24:00.007+01:00

Fra og med denne dag, hater jeg Ariel foto. En ellers veldig ållreit dag, fikk nå en passe dårlig slutt. Jeg satt, meget fornøyd etter å faktisk ha kommet gjennom listen med dagens gjøremål, og ordnet opp med min nye, egne nettbank. Mamma kom inn og la, med et nokså oppgitt sukk, en regning foran meg. Nei, forresten, det var ikke bare en regning; det var et inkassovarsel.

Det viser seg at jeg, distré som jeg er, har glemt å sende tilbake denne pakken man automatisk får etter at man har vært med på den obligatoriske skolefotograferingen. Pakken som inneholder et mindre heldig bilde av meg i x antall størrelser opp og ned i mente. Dagen jeg fikk bildene, ofret jeg dem ikke et halvt blikk en gang, før jeg hadde bestemt meg for å sende dem tilbake, alle som én. Noe jeg altså ikke gjorde.

Så flaks for Ariel foto, hadde jeg fått min egen nettbank idag. For da kunne jeg - med bitterhet i hvert eneste tastetrykk - sende over ikke mindre enn, hold deg fast, 689 norske kroner rett inn på deres konto. Sekshundreogåttini! Det er nesten sjuhundre. Sjuhundre kroner for noen bilder de ellers bare ville kastet når de fikk dem i retur. Nå har jeg betalt sjuhundre for å kaste dem selv. Det er hva jeg kaller bittert. Hva har vi digital teknologi til, lurer jeg på. De kunne jo bare sendt meg bildet på mail, for å så spørre om jeg ville de skulle printe ut en bunke til meg.

Noe jeg selvfølgelig ville takket høflig nei til. Nå sparer jeg den høfligheten til noen andre.

(Og på toppen av det hele, fikk jeg en hundrekroners purring fra biblioteket istad. Flaks jeg har en sparekonto å ta av...)

Et rotete innlegg om tid.

2009-01-26T22:18:00.013+01:00

Jeg er blitt litt for god på å sløse med tid. Jeg sløser sikkert litt med penger også, men det er en annen sak. Mange har tidligere prøvd å sette et likhetstegn mellom disse to, men jeg kan ikke si meg enig. Tid er da så mange ganger mye mer verdt enn penger. Og jeg har et litt anstrengt forhold til tid. Jeg blir frustrert når jeg ikke får utnytta den godt nok, noe som skjer altfor ofte. (Selv om dette ikke er stand up, er det lov å si at man kjenner seg igjen.) For å overbevise meg selv om at jeg ikke her helt tapt bak en vogn når det gjelder tidsutnytting, lager jeg noen små lister.

Tre ting jeg har gjort idag:

1. Tatt buss til og fra Tønsberg for en skarve time på Platekompaniet, noe som resulterte i to nye sedeer. Deriblant denne:

ANTHONY & THE JOHNSONS

Det var mye busskjøring, men god musikk for en billig penge, er vel verdt det.

2. Gått en halvtime tidligere fra mattetimen, rett og slett fordi jeg kjeda meg. Dette er kanskje ikke det første man tenker på som god tidutnytting, for hvis man vil være kjip, kan man si at jeg bare må ta igjen den tapte undervisningen seinere. Men mattelæreren er av typen som leser fra boka for å vite hva han skal si, så der er det ikke mye kunnskap å hente. Det er kanskje noe av det verste jeg veit: Å bruke tid på unødvendige ting som jeg ikke får noe utav over hodet.

3. Mista bussen fra byen og hjem, men derfor endt opp på te og trivelig samtale hos fine Jenny.

Men her er tre ting jeg burde gjort idag:

1. Øvd piano. Jeg lova pianolæreren at jeg neste time skulle være av typen en godt forberedt en.
2. Laget en egentreningsplan for de neste tretten ukene. Hvor begynner man på noe sånt, spør nå bare jeg.
3. Rydda og slike kjedelige ting. Men det burde jeg alltid.

Jeg vet ikke. Denne dagen har allikevel ikke vært så verst, sånn reint tidsmessig. Det er bare så mange dager jeg tenker at fytti, dette var en dårlig utnytta dag.

Jeg har en fin venn som heter Bendik. Han og jeg snakker ofte om tid sammen. Til jul ifjor, fikk jeg denne klokken av han.

KLOKKE SOM ANVISER TIDEN.
(Det står: Dårlig tid, tidsklemma, god tid, reise, tiden er inne og tiden er ute.)

Klokka står nå på badet vårt og leker at den er en helt vanlig klokke. Den redder meg forsåvidt hver dag, for den er fem minutter for rask. Men denne klokka minner meg på at dette året som har gått siden jeg fikk den, har inneholdt mye kvalitetstid med nye venner. Jeg understreker: Mye. Selv om følelsen av tidssløsing stadig sniker seg innpå meg, kan jeg med glede konstatere at tiden i året som har gått, har vært utnyttet på mange gode måter. Det eneste jeg skulle ønske, var at jeg kunne kjenne den følelsen i øyblikket, og ikke bare i ettertid. Men man kan vel ikke få i både pose og sekk, som de sier.

Og a propos kvalitetstid: Bendik og jeg feira attenårsdagen vår sammen på lørdag sammen med alle yndlingsfolka mine. Det var fantastisk å være i et lite hus som oste av godstemning sammen med akkurat dem jeg liker best. Det er hva man kaller god bruk av tid.

ET FORNØYD BURSDAGSBARN.

EN UTYDELIG JENTE MED BAMSELYS SOM SMYKKE.

EN BALLONG I ØRET PÅ EN KUL GUTT.

"JENTE PRØVER Å TA PENT BILDE AV SEG SELV, TILFELDIG JENTE GJØR GRIMASER I BAKGRUNNEN."

PEN JENTE.

TOPP STEMNING.

TOPPERE STEMNING.

TOPPEST.

TO FINE VENNER.

EN MIKJEL OG EN UBUDEN GJEST.

Jeg har nå iløpet av tiden det tok meg å pusle sammen dette uoversiktlige innlegget, hørt gjennom det tidligere nevnte Anthony& the Johnsons-albumet. God musikk er virkelig verdt både tid og spenn.

Dokumentasjon.

2009-01-08T23:35:00.013+01:00

Idag blei jeg atten år. Jeg blei myndig og kan i teorien gjøre som jeg vil. Hurra. Denne dagen jeg går inn i mitt nittende levår, vil jeg gjerne huske noen detaljer fra. Hvordan tingenes tilstand var den åttende januar totusenogni. Jeg synes det er litt ekkelt å tenke på hvordan alle minner bare blir til en grøt man ikke greier å tidfeste. Men denne dagen, den skal jeg huske hvordan var og tenke tilbake på med et smil om munnen. For den har vært den fineste attenårsdagen jeg kunne fått.

MORGEN: Mamma, pappa, Mirjam Kristin og Rebekka vekker meg med bursdagssang på senga. Mor og far har snekra sammen litt av en gaveeske med Freia melkehjerter, kameraveske, klippekort på øvelseskjøring og tusen spenn. De er gale. Og som om ikke det var nok, hadde de stekt rundstykker og laga kakao. Det er hva man kaller en god start på dagen.

SKOLEDAGEN: Klemmer, gratulasjoner, bursdagssang ganger 2, bursdagskort og gave med muffin og tilhørende lys fra Jenny og Bendik. Jeg tenner, ønsker, blåser, spiser. Godstemning. Jeg tar på meg rød leppestift, for det er slikt unge damer bruker.

EKSEMPEL PÅ PERFEKT BRUK AV RØD LEPPESTIFT.

HJEMME: Jeg skulle selvfølgelig gjort noen lekser, men jeg sovna heller. Jeg våkner av at mamma kommer hjem og begynner å lage middag. Vi spiser veldig sterk og veldig god indisk mat. Med fine tallerker og resteopplag av bordkort fra Rebekkas konfirmasjon.

INDISK DELIKATESSE.

Når vi er mette og fine, og jeg tenker med et sukk at jeg får gyve løs på geografiprøveøving, skvetter jeg litt. For inn med kubjeller, flagg, kake med atten lys og hurra-for-deg-syngende, kommer yndlingsfamilien min på overraskelsesbesøk. Og jeg som trodde jeg hadde blitt feira nok. Jeg blir varm om hjertet. Det blir en heftig dessertspising med to brownies, en sjokoladepudding og en rød gelé. Og vaniljesaus, såklart.

YNDLINGSFAMILIE.

SITUASJONEN ELLERS: Jeg bor i en dokkestue.

DOKKESTUE MED FIN GLOBUS OG UOPPREDD SENG.

Juletreet står fremdeles.

JULETRE MED EN LITT RAR SØSTER FORAN.

Jeg har straks femårsjubileum med min idag stadig blinkende mobil som jeg fikk i litt forsinka bursdagsgave til trettenårsdagen.

EN TROFAST VENN.

Jeg har tatt på meg neglelakk som jeg har fått av Ellinor.

HÅND MED RØD NEGLELAKK.

Jeg har en fin familie.

EN SØSTER SATT I ET BEDRE LYS.

Denne dagen var over all forventning.

Nyanskaffelse.

2009-01-06T20:24:00.001+01:00

I juleferien slo jeg til på et angivelig kjempetilbud(!) på Lefdal elektromarked og gikk til anskaffelse av et kamera. Canon EOS 450D, for å være presis. Et slikt et:

Med det tok jeg noen bilder av de fine folka jeg gikk inn i det nye året med:

EN FIN HUSVERT.

EN SELVUTNEVNT TOASTMASTER.

EI LEKKER SNELLE DU IKKE VIL LEGGE DEG UT MED.

EI SOM BARE ER SØT OG HELT UFARLIG.

EN KUL GUTT, SENERE EN DANSELØVE.

ENDA EN KUL GUTT, DENNE MED LUE.

EN GODGJENG, TO I FINKLÆR.

ET SVÆRT PENT KNIPPE FRISK OG RASK UNGDOM.

Det var en fin kveld.

Trynefaktor.

2009-01-05T21:39:00.008+01:00

Mamma sier at jeg er lett å lese. Jeg måtte si meg enig med a, da jeg gikk hjem fra Jenny natt til søndag. For i løpet av ei litta halvtimes gåtur rakk jeg å tenke mangt om meget, og hadde noen sett meg, kunne man observert "Aha, ho tenker på noe morsomt" eller "Der blei ho nesten litt oppgitt, gitt." Eller noe liknende.

Hadde jeg hatt et kamera som alltid filma ansiktet mitt, kunne jeg blant annet fått med meg hvordan jeg ser ut når:

- jeg snubler i trappa på skolen.

- noen spiller Lotto for tusen på tusen av spenn.

- jeg plutselig er på mitt fotogene.

- en mystisk franskmann ringer og spør om jeg kan russisk.

- jeg sover.

- jeg våkner.

- jeg finner et knakende godt tilbud på kameraet jeg øsnker meg.

- jeg prøver å kjøre bil.

- jeg blir atten år.

Som er om tre, snart to dager. Jeg har telt ned litt barnslig lenge.

Jeg kan bare ikke la være.

2008-12-24T12:23:00.003+01:00

HVER JUL.

Polaroidvegg.

2008-12-15T22:01:00.007+01:00

Jeg har en bunke polaroidbilder. Ti stykker for å være presis, og en film med ti nye ligger og venter på meg i kjøleskapet. Hurra. Men i og med at familiens stue, familiens kontor, husets muikalske hjørne (les: piano), min seng og mitt klesskap er ett og samme rom, har jeg ingen vegg å vie til en polaroidutstilling. Det er litt trist, og jeg gleder meg til den dagen jeg får det. Jeg tror jeg flytter ut i dokkestua igjen. Bildene gir fine minner om lange sommerdager og festivalliv. Jeg er glad jeg hadde fine folk å dele dem med.

"Og spør du hva jeg helst vil ha til jul, så har du her min liste for i år."

2008-12-12T23:42:00.007+01:00

De driver og spør meg hva jeg ønsker meg. Jeg som har alt jeg trenger. Bendik og jeg ble enige om at det heller er snilt, enn kravstort å komme med en lang ønskeliste. Det gjør jo den velkjente julestria et par hakk enklere for de som har meg kjær. Jeg har snekra sammen ei litta liste, men den er nok ikke mye til hjelp. Denna jula. Den gnir det inn hvor godt vi har det.

Ønskeliste 2008:
- Sedeer
- Orden i sakene
- Lappen (altså ikke økonomisk tilskudd, men skillsa)
- Flaks (nok til å vinne på flax-lodd)
- En behagelig bukse jeg kan ha på meg når man skal henge lange dager på skolen for å lære stepping og andre trollmannrelaterte saker
- Eskimodrakt (fortsatt)
- Selvdisiplin
- En radiostemme (altså en behagelig stemme som passer til å vekke deg på en skånsom måte når radioen brukes som vekkerklokke og forberede deg på den antakeligvis mindre skånsomme sangen som snart kommer)
- Sesongbaserte devedeer
- Nye tilskudd til håndledda mine, med andre ord armbånd
- At mobilen min skal leve mange år til
- Ullsokker
- Fire timer mer i døgnet enn alle andre
- En karamell med en koselig lapp på (heller enn at noen har slitt seg igjennom et overbefolka kjøpesenter i håp om å finne noe treffende)
- Og selvfølgelig: Snille barn

Overskriften er forresten hentet fra Alfas Ønskelistesang på Sesam Stasjons julekalender-sede. Fast følge i familien Mong Hansen adventstid.

EN O.TIDEMANN SOM NÅ ER DØD OG
EN NAKEN MANN I MAX MEKKER-DRAKT. BLANT ANDRE.

Sovemedisin.

2008-12-08T19:42:00.007+01:00

Søndag kveld, jeg ligger i senga og får ikke sove. En sang om en trollmann som bor i Oz surrer i hodet og noen bråker med en saks på kjøkkenet. Jeg vet at jeg er altfor trøtt og burde sovet med en gang, men jeg ble så våken av dusjen jeg akkurat har tatt. Og kjøkkenmenneskene forstyrrer søvnen fra å komme. Jeg bruker min løsningsorienterte sans, og finner fram mr. iPod.

- Hallo, gamle venn, sier jeg. Hva har du å tilby meg ikveld?

Mr. iPod sukker oppgitt.

- Sover ikke du ennå? spør han. Jeg nikker mot lydene fra kjøkkenet og han nikker forståelsesfullt.

- Se her, kjære du, sier han. Jeg vet akkurat hva du trenger.

Jeg legger meg ned, og Sigur Rós med sin Sæglópur danser inn i ørene mine. Det var litt for lenge siden sist.

De gutta veit å lage magisk musikk.

FINE.

VKTs scoop.

2008-12-04T23:06:00.011+01:00

Vestfold kollektivtrafikk (heretter omtalt VKT) er ikke alltid like mye å skryte av. På vinterstid bør man alltid ta forbehold om forsinkelser av større omfang enn fem minutter. Buss-sjåførene har et varierende humør og såsomså kunnskaper om dette busskort-apparatet sitt. Noen av dem er direkte ubehagelige å sitte på med, ihvertfall for en jente som er med i "Jentenes trafikkaksjon" og som til vanlig sier klart i fra når hun sitter på med en som kjører som en idiot. VKT er også utstyrt med busser som kveles av den minste feilhåndtering, buss-stopp som plutselig ikke er buss-stopp, noen turbulente varmeapparater og dører som åpner og lukker seg som de vil.

Men én ting har VKT sikra seg som man ikke skulle tru:

På én av de mange bussene som strever seg rundtomkring, kan du med litt flaks treffe en pen buss-sjåfør. Det er ikke tull.

Jeg har alltid tenkt på bussførere som eldre, ofte folkelige og litt brautende menn med skjegg eller damer med en stemme og hud som bærer kraftig preg av årrekker med kjederøyking. Og dette stemmer for mange, men det har også i de senere år blitt høy faktor av sjåfører som kommer fra alle verdens kriker og kroker. Deriblant mitt funn.

Det er ikke ofte jeg merker meg utseende på folk jeg passerer iløpet av en dag. Men jeg har kjørt med denne mannen omtrent tre ganger, og det er ikke til å stikke under en stol: Han er slående vakker, drita pen, sinnsykt najs eller hva man måtte kalle det. Det gjør meg glad, om bussen er forsinka eller ei.

VKTS ILLUSTRASJON PÅ HVORDAN DE GJØR
HVERDAGEN ENKLERE FOR FOLK I FARTA.

Hode, skulder, kne og tå.

2008-11-30T22:04:00.006+01:00

Hodet mitt: Er slitent etter åtte og en halv time på jobb og av tanken på at en ny uke ligger foran med noe skrevet på hver eneste dag i den viktige boka jeg noterer livets hendelser i.

Munnen min: Har smilt mye idag, gjerne i sammenheng med en god-tur-hilsing eller en lykke-til-med-lottoen-ønsking. Og den må fra nå av finne seg i at annenhver helg er det tyggisfri åtte timer om dagen.

Ørene mine: Har en urovekkende piping i seg når det blir stille. Men dette er kanskje bare et resultat av at de har fått tre fine opplevelser i det siste. Nummer én var Shimmering og Matto Molto på onsdag. Jeg var imponert i hele meg, ikke bare ørene. Nummer to var Hobbyband som jeg liker å kalle dem, som spilte på lørdag. Et sjarmerende band, derav også en fryd for øynene. Nummer tre er at Radioresepsjonen er tilbake. Hurra for det! Ikke at de ikke har vært tilbake lenge. De har holdt på jevnt og trutt siden attende august. Men de er tilbake på plass der se hører til, altså i ørene mine. De gutta. De har jeg savna.

Øynene mine: Har sett et sjarmerende band, en god film, dårlige lottoresultater og en fin søster i helga.

Hendene mine: Er kalde. Som alltid. Akkurat som

tærne mine.

Magen min: Inneholder to store skumnisser som munnen likte veldig godt. Jeg har flere.

Hele meg: Liker helg og gleder meg til midt i januar, hvor det finnes en helg det ikke står noe på. Men hele meg gleder meg også til jul og juleferie. Mamma har til og med laga pakkekalender. Den dama. Hele meg skal sove i dokkestua i natt. Det har jeg ikke gjort siden sommeren.

Narvesen-chick.

2008-11-23T22:06:00.011+01:00

Dette kan komme til å skje:

1. Jeg blir spillavhengig. Jeg merker det allerede den overhengende faren for at jeg begynner med spill. Kjøper flax-lodd. Spiller joker. Slenger inn en lotto-rekke på lørdagsettermiddagen. Eller Viking-lotto på onsdagen, hvis jeg føler meg ekstra heldig. Jeg fikk nemlig mitt helt egne eksemplar av Norsk Tippings spillerkort idag. Så fra den åttende januar er det bare å spille på.

2. Jeg blir oppdatert på mange fronter jeg ellers ikke ville visst noe om, som motefronten, sladderfronten, den-illustrerte-vitenskaps-fronten, kryssordfronten, jakt-og-fiske-fronten, MC-fronten, lokalnyheter-fra-alle-Norges-hjørner-fronten og selvfølgelig tegneseriefronten.

3. Jeg blir god og rund av alle pølsene, bollene, sjokoladene, skumnissene, marsipanpølsene og pizzastykkene. Og går det riktig ille, blir jeg ho som må bestille to flyseter på billigtur til syden. (Heldigvis anser jeg dette punktet som den minst overhengende faren.)

4. Jeg blir en menneskekjenner. Det håper jeg. Det finnes så mange rare kunder. Og det er så gøy.

PORTALEN TIL SPILLAVHENGIGHETENS VERDEN.

Vinnersansynlighet for sju rette i lotto: 1:5 379 616.

Heldig: en som har hell med seg.

2008-11-19T23:43:00.009+01:00

Jeg har mye. Hvis jeg skulle være litt naiv og super, kunne jeg skrevet en liste over ting jeg har, men jeg prøver å la være. Lister blir det nok av uansett. Han i den gode Erlend Loe-boka som skriver liste over ting han har , skriver at han har én god og én dårlig venn. Jeg har mange venner. De gjør meg glad, så de er gode. Jeg har noen som kvalifiserer som bestevenner, og noen som er på bare-venn-stadiet. Noen har vært venner en gang i tida, men har nå glidd over i kategorien bekjente, som jeg kanskje sier hei til hvis det passer seg sånn. Men ingen av oss blir fornærma hvis den andre heller ser en annen vei og lar være å hilse. Ingen av oss savner hverandre. Det er greit, for det er gjensidig. Også har jeg noen bekjente som kanskje blir venner en - antakeligvis - vakker dag.

Jeg har en venn som er spesielt fin. Ho ser cirka slik ut:

FIN.

Jeg er heldig som har ei så fin jente. Og alltid har hatt det. Jeg skrev cirka, for ho er mye flinkere enn meg til å stadig gjøre forandringer på håret sitt. Da jeg møtte ho istad, hadde ho fått seg en ny lugg. Ikke som den på bildet, men like kledelig. Vi er ganske like og ganske forskjellige. Ho er mer kilen enn meg. Ho er mer glad i sjokolade enn meg. Ho snakker lavere enn meg. Og kanskje mindre. Ho har like dårlig tid som meg. Det passer litt dårlig.

Nå er det snart jul, og er det ei som fortjener noe fint, så er det ho.

Ho er ELSKBAR.

Se hva jeg fikk.

2008-11-18T22:25:00.004+01:00

PØLSEDIPLOM.

Fy søren, jeg er heldig.

Listemaker Isa.

2008-11-17T20:10:00.010+01:00

Iløpet av det siste etogethalve døgnet har jeg fått en hel del bekreftelser på saker og ting. Et lite utdrag:

- At det ikke er så lurt å forsøke seg på å blogge rett før man skal legge seg. Da blir alle tanker et eneste stort blogg-innlegg etter at man har krøpet til køys, noe som igjen fører til redusert søvnkvalitet.
- At jeg får bytte til fransk nivå 1, og dermed ikke skal være med på fransktur i mars, men forhåpentligvis går ut med en dugende karakter.
- At jobbing med å selge togbilletter, pølser og ukeblader er noe som virker midt-i-blinken-basert for mitt vedkommende.
- At det tar akkurat like lang tid å gå hjem fra byen, som det tar å vente på bussen i et kvarter for og så ta den. Og ved rask gange holder man også en jevn temperatur, istedet for å først fryse et kvarter og så etterpå suge til seg all den varmen man kan få av bussens humørsyke ovner.
- At lappen er ganske langt utenfor rekkevidde.
- At vinteren er rett rundt hjørnet. (Igår ble det offisielt lov å si: "Fyttifyttifytti, nå er det kaldt!")
- Og derav: At livet som narkoman (med tanke på bekledningen) ikke er noe å trakte etter, og det bare etter ti minutter i bare genser og tøysko utenfor et låst Bendik-hus.
- At geografi-læreren fortsatt er en storsjarmør.
- At NISS sin musikklinje er en linje jeg skal holde meg langt unna i overskuelig fremtid og vel så det.
- At jeg egentlig kan spare firehundre grunker i året på å la være å kjøpe sminke.
- At jeg er og blir en listemaker.

SKOMAKER ANDERSEN.
En annen maker.

Scootere, DEL 1.

2008-11-13T23:21:00.010+01:00

Det er en ting jeg har ledd litt av. Når man skal skrive et innlegg, så er det slik at man kan merke det med forskjellige temaer, eller etiketter som de kaller det så fint her på blogspot. Og ved det feltet man skal taste inn dagens tema, står det: "Etiketter, for eksempel scootere, ferie, høst". Og dette finner jeg ganskeså festlig. Er det virkelig noen som har en fast spalte på bloggen sin om scootere? Jeg bare spør.

Og prøver meg på et scooter-innlegg:

Scooter-liste (tilfeldig rekkefølge):
- Scootere lager samme lyd som gressklippere.
- Scootere skal helst ikke gå fortere enn 45 kilometer i timen. Og det er fort nok, for de som er enig i påstanden "det e'kke tøft å være dø".
- Scootah lager rimelig fet musikk.
- Jeg har prøvd en scooter en gang, og det var ikke så vanskelig. (Noe for eksempel bil er.)
- Sandefjordskjendisen Lasse Vermeli kjører rett som det er rundt på scooteren sin.
- Det samme gjør den andre Sandefjordkjendisen ThorWherner (se: på torvet).
- For ikke å glemme familien Kreativ-medlemmet Jenny, som har en mye finere scooter enn de fleste.
- Scootere bruker lite bensin, og er derfor mer miljøvennlige for alle som kjører alene.
- Noen synes scooter er innmari kult, spesielt av typen Vespa, har jeg hørt.
- I Paris er det mange scootere som har et slags tak over seg.

Jeg er ikke Sandefjordskjendis, så jeg kjører ikke scooter. Jeg bare lager første og forhåpentligvis siste del i spalten min om scootere.

SCOOTER.

Hva kan dette være?

2008-11-10T18:26:00.006+01:00

Jeg dumpa over min gamle ungdomsskole sine hjemmesider. Og hva finner jeg? Et kunstverk av unikt slag. Som kanskje heller burde puttes i glemmebokas mørke dyp, enn å legges ut på verdensveven til allmenn beskuelse. Jeg følger opp, og gjør samme feilen selv:

Navn: STRUTS.
Kunstner: Elisabeth Mong Hansen.
Anledning: Kunst og håndverkstimer i tiende klasse på Varden Ungdomsskole.
Kunstnerens kommentar: Ingen, helst.

Flaks at Varden Ungdomsskole har tatt seg bryet med å forevige slike umistelige minner. Og tenk at de bruker dette til å fronte skolen på sine hjemmesider. Jeg burde føle meg stolt.

Men jeg veit neimen ikke om jeg skal le eller gråte.

Lava-frykt.

2008-11-08T15:59:00.010+01:00

Geografifremføring på mandag, gjør at jeg nå, en lørdags ettermiddag sitter og skriver om supervulkaner. Et veldig fascinerende tema, men som ustanselig minner meg på min frykt for lava da jeg var liten. Jeg har ingen idé om hvor det kom fra, men lava var noe av det mest skremmende jeg kunne tenke meg. Det resulterte i to mareritt, som utgjør to av de treogenhalve drømmene jeg husker fra mine barnedager:

Mareritt 1: Min familie og vår nærmeste vennefamilie er og leker bak min gamle barneskole, hvor det er lekeplass for førsteklassingene. Når vi skal gå hjem oppdager jeg at jeg har glemt vantene mine og går alene bak skolen for å hente dem. Og her kommer lavaen inn for fullt. For sandkassene er ikke lenger sandkasser, men et stort, glødene lavahav. En trestamme ligger og fyter som en veldig tynn flytebrygge, og ytterst på den ligger selvfølgelig vantene. At den ikke brenner opp, kan forklares av det enkle faktum at dette er en drøm. Og heldigvis at det bare er en drøm. For jeg, dumme lille barn, må jo ha vantene mine, noe som resulterer i en totalt uansvarlig stammebalansering. Jeg er ung og dum og kan ennå ikke dette med å tenke konsekvens. Jeg detter selvfølgelig ned i lavaen. Men heller ikke jeg brenner opp. Jeg synker og synker, og det er dette som er så skremmende. Jeg synker ned i mitt livs frykt mens jeg venter på å brenne opp. Jeg tenker på de som står og venter på meg og hva som vil skje når de finner ut at jeg har smelta i et hav av lava.

Mareritt 2: Mye mindre detaljert. Hele verden sprenger i grønn lava. Jeg sitter på et flak av etellerannet, er livredd og hyler fortvilt på mamma.

Mareritt 2 resulterte i at jeg dagen etter var inneslutta og redd, og måtte sitte i sofaen med mamma og motvillig fortelle om drømmen. For å få det ut og bort.

LAVA.

Jeg tenker ikke så mye på lava lenger. Men jeg er glad jeg bor et godt stykke unna Yellowstone nasjonalpark, hvor et seks mil langt og fire mil bredt lava-kammer liggger kun en liten mil under bakken og lurer.

Det er 24 kvadratmil lava, det.

En kritisk røst om temaet smugblogging.

2008-11-06T22:03:00.003+01:00

Jeg har funnet ut at dette med smugblogging kanskje ikke er det helt ideele. La meg lage en liste:

1. Når ingen leser, er det liten vits i å komme med gode råd av typen:
"Jeg anbefaler alle å lytte innom Radioresepsjonens podcast", "Føler du deg ensom en dag, kan "Saman er ein mindre aleine" være boka for deg, så lenge du ikke har noe imot sekshundre sider nynorsk" eller "First Price seipanetter er faktisk en middag av ypperste klasse". Disse tingene vil bare bli en slags huskeliste for meg selv over ting jeg liker. Og ting man liker husker man som oftest uten huskelister. (Selv om man ikke skal kimse av en god liste.)

2. Når jeg veit at det ikke er noen som leser uansett, er det egentlig ikke så viktig å blogge. (Dette punktet tar jeg litt selvkritikk for med en gang, for det å sitte ned og tappe ned noen tanker, kan være både interessant, befriende og fint for meg selv hvs jeg leser min egen blogg om tjue år. (Jeg har såpass lite orden i sakene, at kanskje internett er det lureste oppbevaringsstedet, til sammenligning med en dagbok, som lett forsvinner enten helt av seg selv eller i et flyttelass.))

3. Omformulering av punkt 2: Det er mer spennende å skrive ting hvis jeg veit at det også er noen i andre enden som leser.

4. Nå som jeg har erklært det smugblogging, blir det som en hemmelighet. Det morsomste med hemmeligheter, er å dele dem.

Konklusjon: Jeg får viske til noen om bloggen min.

Snart.

Inspirert etterdilter.

2008-10-30T20:30:00.006+01:00

Jeg begynte å blogge, men så lot jeg det ligge. La det på hylla, kan du si. Men nå, inspirert av alle disse gøyale bloggene rundtomkring, tar jeg den ned igjen og fortsetter.

Det er lov å ombestemme seg.

Dette lærte jeg seinest igår av min mor, da jeg først hadde sagt at jeg var så mett at jeg ikke ville ha sjokoladepudding, men måtte krype siklende til korset da godsakene tilslutt kom på bordet. "Du skulle jo ikke ha," sa min lillesøster Mirjam Kristin anklagende. Men mor kom på banen med den forsonende stemmen og forkynte at det er lov å ombestemme seg. Og heihurra for det.

Så jeg gjør det. Jeg ombestemmer meg og begynner å blogge.

I smug.

You're fired.

2008-09-07T21:34:00.005+02:00

Idag har jeg gitt meg selv sparken. Altså slutta på Brygga. Sagt opp, kandusi.

Aldri mer skal jeg vaske stålhyller som aldri blir fri for skjolder, lage softis som skal veie akkurat hundreogti gram, stå i førti grader (celsius) å lage sju hamburgermenyer som alle har hver sine ørsmå justeringer mens køen bare fyller seg opp og alle oppdager hvor godt det er med milkshake - som er mer styr å lage enn man skulle tro. Aldri mer skal jeg gå runden og si til båtfolka, som har det med å være litt ovapå, at de må betale for å ligge inntil med båten sin, forklare at jeg ikke kan gjøre noe med prisene, de er det Sandefjord kommune i egen høye person som har bestemt, og JA, jeg vet at vaskeriet er et styr å bruke. Men pollettene kjøper du hos meg uansett. Aldri mer skal jeg ekspedere stamkundene; den gamle dama som alltid skal ha wienertoast og en kopp kaffe, mannen som alltid ler (litt slitsomt mye) som skal ha en liten, lite stekt pommes frites med grønn gaffel eller han som skal ha en ekstra stor softis (hundreogtrettifem gram i følge reglene, fort tohundre i mine hender) i stor vaffelkjeks med masse jordbærstrø. Det kan da umulig være sunt i lengden.

Akk, ja. Nå tror jeg nok at jeg melder meg ut av Facebook-gruppa de chicksa oppretta en gang i forrige sesong.

"Elisabeth forlot gruppen Brygga Horehus<3."

Det var på tide.

Itsern, vår kjære.

2008-08-28T23:45:00.003+02:00

Den er tilbake.

En pest og en plage for noen, et godt stykke elsk-materiale for andre.

Et springbrett til kunnskap, ifølge dem selv.

Hvordan lage kunst.

2008-08-21T00:05:00.000+02:00

Tegn, mal eller lag på andre måter noe rart og gi en tittel som gir rom for en god porsjon tolkning.

Endelig.

2008-08-20T17:55:00.000+02:00

(Aftenposten 19.08)

Jeg burde hatt en blogg.

2008-08-19T19:33:00.000+02:00

Jeg burde hatt et hav av tid, orden i sakene og et velfungerende kamera også. Og selvfølgelig burde jeg hatt en kondis, gode sovevaner og god selvdisiplin.

Jeg har litt overflødig tid en gang i ny og ne. Litt sporadisk, men det duger. Kameraet er det litt verre med. Guttene på Så Lett Data holder fast på at det ikke vil lønne seg å reparere det. Selv om jeg alltid håper de skal svare noe annet hvis jeg venter lenge nok mellom hver gang jeg spør til at de ikke husker meg. Men jeg har Paint.

Jeg har ikke orden i sakene.

Men jeg har en blogg.